Det finnes øyeblikk i mitt liv hvor enorm motivasjon kan komme dettende ned over meg. Det er ofte kortvarig...for på et eller annet tidspunkt finner jeg ut at jeg ikke gidder. Dette er en side jeg ikke setter stor pris på med meg selv. Ta f.eks min samboer og elsker, Audun. Når han får denne motivasjonen over seg så setter han i gang. Og han setter ikke i gang "bare på lat"... Nei, han fordyper seg i emnet som om dypet ikke skulle ha noen bunn. Og når det kommer til fysisk aktivitet så har han vist at han kan motivere seg selv til å trene hardt nok til å komme til toppen. I Norge. (Hadde det ikke vært for meg hadde han sikkert kommet ca. 1000 mil lengre).

ANYWAYS...

En knippe fremtidsvisjoner i kronologisk orden fra 7 til 22.

Når jeg blir stor skal jeg bli skuespiller.

Når jeg blir stor skal jeg bli Celine Dion...ELLER Sissel Kyrkjebø.

Når jeg blir stor skal jeg lage en tidsmaskin og reise tilbake til 1912 og møte Jack Dawson.

Når jeg blir stor da skal jeg bli en business-woman som bærer på en liten koffert og kjører BMW Z3.

Når jeg blir stor skal jeg bli psykolog.

Når jeg blir lettere til bens og har trent litt mer, skal jeg vinne StoltzenOpp.

Som dere sikkert skjønner så har jeg ikke manglet evnen til å komme med spennende ideer. Jeg har hørt rykter om det å sette seg mål med delmål og sånt... Det synes ikke jeg er noe artig, dessverre for meg. Jeg liker å lage drømmer. Grandiose drømmer som imponerer (hvis det hadde vært mål med delmål som jeg etter hvert hadde kunne nådd).

Jeg har nå fått en dusj motivasjon over meg det siste døgnet. Hva det er for noe, vil jeg avdekke siden. Så langt kan jeg røpe at det er ambisiøst og høytflyvende. Som vanlig. Og sannsynligheten for at det kommer til å bli noe av det, er den samme

som tidligere.

Det begynner å bli lenge siden nå.

Jeg føler desperasjonen komme krypende.

Sommerland - hvor er du?

Hvor er skrubbsår og lukten av nyklipt gress?

Lyd av fullt påkledd tre som rasler i vinden.

Is som smelter av varmen.

Hvor er den fuktige, solbrente pannen?

I de fordums år var det sommer, høst, vinter og vår.

Ikke nå lenger. Nå er det bare væren. Ren og skjær væren i regnets hovedstad.  

Hvis Vivaldi hadde bodd i Bergen i disse dager hadde ikke "Årstidene" vært en hit....for å si det sånn.

 Vinter. Regn. Vår. Regn. Sommer. Regn. Høst. REGN.  

De sier at etter regnet kommer solen alltid frem,

 og at bak skyene er himmelen alltid blå.

For oss som bor i Bergen.

Vi bare venter....

...og venter

...og venter...

Vissheten om at bak skylaget så er det faktisk nydelig, blå himmel med en stor flott sol, kan være smertefull.

Kanskje til helga? Nei...men NESTE helg blir det...kanskje...

Nei... ikke det heller nei...

Blir det ikke sommer i år heller nei?

Jaja...

Er det rart at jeg liker "Brun og Blid" når den virkelige solen så tydelig har gått i hi?

Bare sånn at det er sagt så er det ikke jeg som har tatt de tre første bildene.

Men hvem elsker vel solen mer enn de som bor i Bergen?

Er redd for å tro at dette værvarselet kan være riktig,....blir så ofte skuffa, men det ser ut som om jeg skal klare å få et skrubbsår og en is til å smelte ganske snart!

I dag så skal jeg ta for meg et litt "på kanten tema" i forhold til det jeg ønsker å blogge om. Jeg gir dere det jeg hadde tenkt å avslutte med først, for jeg klarer ikke å begrense meg og da blir det så mange som ikke gidder å lese det som er viktig... (LURT?)

Se her, se nøye på denne chipsskålen. Hvis du spiser en sånn skål med chips... og så blir den tom og så fyller du opp skålen en gang til.... DA har du dekket ditt kaloridagsbehov. Mhm. 

For i denne skålen er det 1000 kcal...og det er halvveis til hva du skal ha i deg I LØPET AV EN DAG hvis du er en (moderat aktiv) kvinne (på 30 år). 

My, my.... 

Og her har du andre greier du kanskje koser deg med på fredagskvelden...

FROSSENPIZZA - 1000KCAL?! (Tok en runde på Rema i går... det er faktisk så mye!)

STOR COLAFLASKE - 630 KCAL!?

EN HALVLITER (ØL) - 160 KCAL? (4 halvlitere tilsvarer da en og en halv liter Coca-Cola).

Fire øl og en pizza virker ikke som en like god idé lenger....

Jeg bryr meg vanligvis ikke om slikt, men dette samfunnet vi lever i hjernevakser meg!! Hjeeelp! Hjeeelp!

Men det er jo litt greit å vite da. Jeg kjører jo på med 3000-4000 kcal hver fredag jeg. 

Think twice, baby this is serious.... don't you know that your eating A LOT more than what you can burn!? 

Hvis du måker snø i en time forbrenner du 500 kcal. For å kompensere for fredagskvelden må du da altså måke en god del snø. Eller grus...her i Bergen.

Ikke det at jeg kommer til å slutte å proppe i meg unødvendigheter på fredagskvelden... for DET skal ingen ta fra meg!

Så kommer det som ikke er så interessant for dere å vite, men det skulle være den endeløse innledningen til poenget.

...Frem til jeg var 13-14 år var jeg veldig tynn. Det var sånn at jeg sjeldent fant bukser som passet meg. De hang og slang. Når jeg kom på besøk til farmor og farfar var det alltid maset om å....

"...Spis ei brødskiv te...sjååå, ska du itj ha ei lita brøskiv me Sjokade da...?"

Stakkars jente! Gi henne noe å spise!

Jeg spiste ganske mye jeg, proppet iallefall i meg en god del godterier og sånn når muligheten bad seg. Jeg syntes ikke det var spesielt artig å være så formløs. Da jeg var 14 år begynte jeg å spise smør på skiven. Plutselig begynte jeg å få litt mer kjøtt på beina. Var det smøret eller var det hormonene?

Jeg har alltid spist hva som helst, når som helst. Begynte jeg jo på danselinja rett etter at jeg hadde fått kjøtt på beina og da var dagene fylt med fysisk aktivitet. Ikke før Audun og jeg flyttet til Bærum, og jeg kunne ligge fremfor TV'n å spise godteri hele dagen, spise frossen pizza og nudler så mye jeg ville, at jeg merket at kroppen begynte å forandre seg. 

Frem til da hadde jeg aldri trengt å tenke så mye på hva jeg har puttet i meg. Alle sammen bør selvfølgelig tenke over hva det er de fyller opp tanken med, ikke på grunn av fedme, men om det er bra for kroppen...(Tok noen år før jeg brydde meg så mye om det...) JEG KAN IKKE Å SKRIVE KORTE INNLEGG. BLIR GAL AV MEG SELV HER! 

Poenget er: 

1: Jeg bryr meg ubevisst-bevisst om hva jeg propper i meg. Delvis fordi jeg ikke har råd til å kjøpe nye bukser.

2: Dette er fordi jeg egentlig er av typen slank, som ikke har tenkt å tenke noe særlig på det. 

3: Men plutselig kan det snu.

4: Spesielt hvis en går uvitende rundt og tror at Chips er potet og det er jo en grønnsak....derfor er det sunt. 

God kveld alle mine lesere! I dag er det en stor dag, for i dag har jeg bestemt meg for å klippe silkebåndet av en ny kategori. 

Jeg lot blikket gli over bokhyllen i sted og så et par bøker jeg tidligere ikke har gitt så mye oppmerksomhet. Deriblant "Fremmedord og synonymer - blå ordbok". (Hva er forskjellen på rød og blå ordbok? Og hvorfor i all verden gidder de å kalle den "blå ordbok" når det ikke finnes noe tvil når den så åpenbart er BLÅ?)

Jeg tok den ut av bokhyllen og blåste støvet av den. Åpnet på en tilfeldig side... Her var det mye å lære. Men det er ikke artig å lære hvis en ikke kan lære sammen med andre...(og der har vi grunnen til at jeg ble lærer). Så, kjære små og store lesere, den nye kategorien får dermed navnet "Den blå fremmedordboka". Hvis du tror jeg kommer til å begynne på første side med bokstaven A og det ordet som står øverst på siden... (som faktisk er bokstaven A, som er forkortelse for anno som selvfølgelig betyr år,) så tar du feil. Nei, jeg kommer til å la forutsigbarheten med å bare åpne boka på en helt tilfeldig side, glede meg. 

I dag åpnet boka seg helt naturlig på side 153, og det første ordet mine øyne festet seg med var foliere...(tror du de hadde godtatt det på WordFeud?)

Vet du hva det vil si å foliere noe? 

La meg få dele med dere; Det står v etter ordet, det vil si at det er verb, altså noe du gjør (i tilfelle du skulle ha glemt hva et verb var). Det du gjør hvis du folierer er å nummerere sidene i en bok slik at hvert blad eller begge sidene i ett oppslag får samme nummer. Eller...at du belegger noe med metallfolie. 

Min relasjon til ordet: Første forklaring har jeg ingen relasjon til i det hele tatt.  Det er en særdeles snever bruk av ordet...den eneste plassen hvor ordet er i bruk må jo sikkert bare være på Aschehoug og DetNye etc. Folierer sikkert litt i skolen også...næh, vet ikke helt jeg. Måtte lese forklaringen tre ganger. Tror ikke jeg kommer til å bruke det så mye i den konteksten fremover. 

Den andre bruken av ordet kan det heller tenkes at jeg kommer til å bruke. Kanskje neste gang vi har spist noe som ikke passer inn i Tupperware-boksene som jeg har fått fra mormor?

-Audun, kan du ikke ta å foliere den der lasagnen før du putter den inn i kjøleskapet?

Da kan dere starte uken med et nytt ord i baklomma! For min del skal jeg prøve å få brukt det iallefall tre ganger før neste innlegg. Spørs om jeg må stikke innom Kiwi for å kjøpe litt folie i morgen da...

I begynnelsen føltes det ikke så kjipt ut. Det var mer en blanding av undring og fascinasjon. Hvordan kan noe forsvinne helt sporløst? Hvordan kan en være så svimete at en kan legge mobilen på en så spesiell plass at en skal bruke timer på å finne den. Jeg har lett både høyt og lavt, på alle mulige plasser...til og med i fryseren. Der er ingen mobiltelefon. Det er som om den har forsvunnet fra jordens overflate. Forduftet. De første emosjonelle reaksjonene da jeg oppdaget at den ikke var der jeg hadde forventet at den skulle være - altså i senga, var helt avbalanserte. Jaja, den dukker nok opp igjen. Ingen krise å klare seg uten mobil en dag. Å NEI, hva med wordfeud. Hva skal jeg gjøre i alle de korte øyeblikkene i løpet av en dag som jeg ellers ville brukt på å lage et ord? Det ordner seg nok, tenkte jeg da. 

Det er på en måte litt interessant hvordan ting kan forsvinne så mye lettere for noen og hvordan det ikke er noe problem for andre. Det finnes mennesker som ALLTID vet hvor de har nøklene, som ALLTID vet hvor de har lommeboken, som ALLTID vet hvor de la restene av smågodtet som de gjorde et forsøk på å gjemme for kjæresten. Ja, de finnes. Det er kanskje ikke mange av dem, men de finnes. Så kjedelig de må ha det. Når det blir så forutsigbart. De får ikke oppleve det å måtte klare seg en dag uten mobil eller gleden av "å gå på jakt etter smågodtet". Nei, det er en bakside til alt. 

Her er et bilde av meg hvor jeg tenker på hvordan det hadde vært å leve et liv i komplett orden og forutsigbarhet.

Jeg tipper at det er en del av meg som liker å glemme hvor jeg har ting, eller som liker å la nøklene som jeg trenger på jobb ligge hjemme. (F.eks så husker jeg nå at jeg har lagt fra meg de nøklene i bilen til svigermor). Jeg liker sikkert også spenningen av å være i siste liten. Liker sikkert det å gjøre det skikkelig travelt for meg selv. Er kanskje avhengig av rushet av adrenalin som farer gjennom kroppen klokka åtte om morgenen når jeg vet at jeg har syv og et halvt minutt for lite på meg til å komme meg på jobb. Jeg er ikke typen som deltar på ekstremsport-veko, mer typen som tar en ekstremsport-morgon. For jeg står opp i seks-tiden, og jeg har faktisk over en og en halv time på meg om morgenen. Likevel... kommer jeg inn på skoleplassen i T-skjorte (Hallo Hanne, det der så sykt kaldt ut...NEIDA) og så blir jeg nødt til å legge tørkepapir i BH-en (nei, ikke av samme grunn om jentene jeg underviser) og under armene når jeg kommer på jobb. 

Men tilbake til mobiltelefonen. Hvis du plutselig får en "vision" hvor du ser at jeg har lagt mobiltelefonen i søppelbøtta på badet (der må jeg sjekke etterpå forresten) så skriv en melding til meg på face, eller hvis du er en av de mange leserne som jeg ikke har på face så skriv en kommentar under. :-p 

Hvis dere ser en sånn mobil i bakhodet eller i drømme så kan det være min.

På forhånd takk!

Er du av typen som aldri blir brun og heller aldri prøver noe særlig på å bli det?

Niks. Er av typen som har blitt fortalt at hun aldri vil bli brun, men kan ikke si at jeg ikke har prøvd noe særlig på å bli det. For det har jeg. Men er ikke i tanoreksi-kategorien. (Tanoreksi - de der som ikke kan bli brun nok, bless their hearts!)

Er du av typen som har sett dette noen ganger i løpet av dagen?

Blir så stressa når Audun ligger noen få poeng foran meg. Jeg MÅ vinne. HOSJT ? MATON ? DASANG ? LANGSOB? ESJ? Bæm! Så dukker det opp igjen. Jeg blir skikkelig skuffa. Det er da jeg får lyst til å droppe feud´n. Men så kommer jeg på at jeg lærer jo faktisk noe av dette. Visste du at KRÅSE er et ord? Det er noe høna har i halsen.

Jeg sliter litt med W. Der har vi bare noen få muligheter. WC. WEB. BOW (why?). Og så FATWA da. I dag har jeg gått og ventet på en A som ikke kommer. Jeg vil legge FATWA på ordet. Det må være et av de mest tilfredsstillende ordene. Jeg har kun spilt med de tre bokstavene som har vært til overs og kjære svigermor har bare dobbelt så mange poeng som meg. Men du vet...det er ikke så viktig med poengene. Nå har jeg venta så lenge på å få legge ned det ordet at når A´en nå dukker opp vil det være en seier i seg selv.

Er du av typen som er mett og kvalm før du får smakt på baksten?

I dag laga vi koppekaker - or muffins if you want to call them that. Auduns forslag. Mens jeg var oppe med hammeren for å prøve å fikse kommoden hans, laget han nydelig middag; indrefilet av svin...vi kaller det svinepeis (det er det der lange kjøttstykket som ligner på noe...) sammen med rotmos og en lett sidesalat. Gid-a-meg.

Da vi var ferdig med middagen satte vi i gang med å lage muffins. Jeg leser oppskriften. Audun lager. Pernille smaker. Neida. Ikke helt sånn. Jeg var den som var kvalm da muffinsene var ferdig med påsmurt "frosting" og sånn.

 
Her har vi Marius i kjent posisjon. "Kan det hende disse er til mææææi...mjaaaaau?"

Mmmm....kveldsmaten er klar (?)

Er du av typen som gjør så mye som mulig i mens du venter på noe?

Noen velger å sette seg ned å lese i et blad eller i en bok mens de venter på at ostesmørbrødene skal bli ferdige?andre gjør store ting. De siste dagene har vi vasket hender og diverse i kjøkkenvasken pga. fin liten sølepytt i baderomsservanten. I dag tok jeg saken i egne hender. Meget tilfredsstillende bruk av et par minutter.

Her er Marius når Pernille, han og jeg spiller prinsesse-memory.

My GOD! Det er noe av de vanskeligste spillene jeg har vært borti. Hvordan i all verdens land og rike skal en klare å huske på brikkene når det er fire brikker med Belle, fire brikker med Askepott og fire med Jasmin osv... bare i forskjellig posisjon? Nei, nei, nei. Da er jeg heller typen som liker å ta et slag med Jakten på den forsvunne diamant. 

Noen liker forpliktelser. Det får dem til å føle seg trygge.

Noen hater forpliktelser. Det får dem til å føle seg låst.

Det finnes de som egentlig kunne ønske de ikke hadde mobiltelefon fordi kan føle seg forpliktet til å svare når den ringer....eller forpliktet til å måtte ringe tilbake.

Det finnes de som ikke kan trene regelmessig fordi tanken av å være i et forpliktende forhold til treningen nesten får en til å ikke trene i det hele tatt.

Noen kan ikke blogge regelmessig på grunn av at med en gang de kjenner at det blir en forpliktelse til å "poste nytt innlegg" er det ikke lenger en gledesfylt aktivitet, men en bør.

Noen kan ikke engang skrive i sin personlige dagbok fordi en etterhvert begynner å føle seg forpliktet overfor dagboken. Glemmer en å skrive i noen dager kan det bli så mye arbeid en kveld at en må gå å legge seg supertidlig for å få tid til å oppdatere dagboken. Og da blir det ikke de mest spennende beretningene heller.

Snakker jeg om meg selv? Mulig. (Så typisk meg da... har jo så stort eksponeringsbehov).

Vi hopper inn i tidsmaskinen og reiser tilbake til august i herrens år, 1997.

Mandag: I dag begynte jeg på skolen igjen. Det var dødsvarmt og jeg hadde på meg svarte klær.

Tirsdag: I dag skulle egentlig farmor komme hjem, men hun kom ikke. Hun kommer på onsdagskveld i stedet for.

Onsdag: I dag kom farmor. Hun hadde med bygave til alle barnebarna. Jeg fikk et spillmagasin. Etterpå gikk jeg til Ida Karin. Vi løp om kapp sammen med alle småunga. Vi hadde det kjempegøy. (Hallo? Selvfølgelig. Vi hadde sikkert dobbelt så lange ben som de andre)

Torsdag: I dag var det veldig varmt og klamt. Jeg ble med farmor nedover i Rørvika. Jeg fikk is. Jeg var veldig mye inne og så på TV i dag. Fy meg altså. Jeg begynte på en ny bok. Den heter Mumien.

Fredag: I dag når jeg kom hjem fra skolen kom oldemor og fortalte meg at det hadde vært en tykk vaskehjelp der som hadde stjålet en vasketue. Oldemor sa at hun sikkert hadde spist den opp.

Lørdag: I dag satt jeg på med morfar tilbake fra Kolvereid. Pappa var så snill å spandere på meg noen nye basketsko. De var kjempefine.

Måneden som gikk

Beste låt: Samba De Janeiro, Missing You, Men In Black, Wanna be the only one...

Beste film: Money Train, Assasins, Den Blå Lagune

Verste film: Ingen

Beste TV-program: Glamour

Verste TV-program: Valg 97

Det sprøeste jeg opplevde: Jeg drom på skolen første dag og traff Peder. (Utgreining: Jeg bodde på Levanger frem til jeg var 8 år. Da begynte jeg i 1.klasse sammen med en som het Peder. Etter 1.klasse flyttet han og i 2.klasse flyttet jeg til Bergen. Høsten 1997 flyttet jeg til Rørvik for å bo sammen med min far. Plutselig gikk Peder i klassen min igjen! På en helt annen plass.)

Beste maten jeg spiste: Kyllingvinger

Verste maten jeg spiste: Jeg har bare spist god mat

Dette ble en liten digresjon, men uansett... hvorfor er det slik at det for noen føles så ubehagelig med en gang noe begynner å bli en rutine? Og likevel at det er et eller annet ved deg som gjør at du kommer opp i de samme stressende situasjonene nesten hver dag. Det er en rutine, men det er en uønsket en.

Altså, på den ene siden så er det ingen problem å lage det travelt for seg selv hver eneste dag, men skulle en få en forpliktelse til, ja, la oss si...å trene eller blogge annenhver, eller tredjehver dag så opponerer cellene i kroppen slik at en kan begynne å føle seg litt småsyk.

Noen forpliktelser er ikke like vanskelige å forholde seg til. Kommer jo ikke til å hoppe på et fly til Spania bare fordi det regner så mye denne uka. Er forpliktet til familien liksom.

Det er ikke lurt å peke - det er stygt...er det noen som har sagt...Jeg har noen tips til andre ting som du ikke bør gjøre med fingeren.

1) Det er vanlig reaksjon at hvis en vil få ut noe av et sted så tyr man fort til fingrene. Tenk deg om to ganger til før du putter fingeren inn i blyanspisseren for å få ut tuppen fra blyanten som okkuperer det der spissehullet. Bruk noe annet enn fingeren. Bare et lite tips fra meg til deg. (Ja, jeg har et irriterende sviende sår på tommeltotten...mhm, hvem bruker tommelen for å få ut noe liksom?)

2) Hvis du kjenner at du veldig gjerne skulle hatt en tannpirker, eller helt ideelt en tanntråd...for tanna kjennes så veldig rar ut. Ty ikke til fingeren.

Jo, det finnes en negl på den og jo, en kan gjerne tro at den kan funke greit. Saken er den at to ting som ikke er helt ønskelig kan skje. Den ene er at du ka sette fast neglen mellom to tenner. Det kjennes veldig rart ut, og det kan være utfordrende å få den negelen ut igjen. Den andre tingen som kan skje er at du glipper. Og når du glipper så vil neglen seile oppover i tannkjøttet. Etterpå vil du kanskje tenke; "Å nei, det var dumt..." og "Næsjda...det var jo ikke så vondt...." MEN så kommer morgendagen. Bare sier det liksom.

3) Nummer tre er litt sånn på siden, men egentlig ikke for alle tre ting er ting jeg har funnet ut av de siste to ukene. Har du hørt om "Dust It"? Det er et sånn pudder du kan putte oppi håret ditt for å få herlig volum. Jeg har jo meget stritt hår og har vært ganske interessert i produkter som kan gi håret mitt et lite løft.

Anyways...Kaia hadde innflytningsfest forrige fredag og da fant jeg (utpå) kvelden den der "Dust It´n" hennes stående ved siden av vasken på badet... Når en skrur av toppa på dåsen så er det ni sånne små hull, akkurat som en saltbøsse. Jeg bare kjørte på som om jeg hadde en kaserolle med pastavann oppå hodet mitt. Og det ble bra med volum. Meget, og da snakker vi om meget fornøyd.

Ikke så fornøyd da jeg skulle vaske håret mitt, for da håret tørket så det ut som om en del av det fremdeles var vått... "Hva i all verden er det som har skjedd?", tenkte jeg... DUST IT! I løpet av den siste uka måtte jeg vaske håret tretten ganger med shampo før det gikk ut. No kidding. Anbefaling fra meg til deg - Vær forsiktig med den der "Dust It´n" (hvis du ikke er stor fan av Kurt Cobain/grunge-sveis). Kaia sier at hun pleier å dekke til seks av de ni hulla, altså 2/3 (!) og så pepprer hun FORSIKTIG.

Tre anbefalinger fra meg til deg. And good night to you.

Av og til er ikke filmanmelderne like enige...og det er tydeligvis ikke alltid like lett å avgjøre om en film er god eller ikke. Det å lite på en filmanmeldelse i BT eller Aftenposten trenger ikke alltid å være avgjørende for om du bør gå å se filmen eller ikke.

Lastet ned atter en "app" på telefonen min i dag. Filmweb. Ganske praktisk hvis du har det skikkelig travelt og bare MÅ på kino og i FULL fart må finne ut hva det er de viser for tiden. BÆM! Der har du det på mobilen på 1-2-3. Amazing.

Klikka litt innpå de ulike filmene og der kom anmeldelsene frem. Ble litt nysgjerrig på hvordan filmanmeldelere kan være så uenige. For da jeg gikk inn for å se anmeldelsene av Shame (som jeg kunne tenkt meg å se, han er jo en av mine favorittkjekkaser, han der Fassbender) var det terningkast som skilte seg ut...

Her, et bilde hvor man mest sannsynlig skamfult beskuer en kvinne han har lyst til å nedlegge. Det er visst noe sånt filmen handler om, utifra filmanmeldelsene jeg har lest iallefall.

Den hadde fått fire stykk 6´ere og fire stykk 5´ere, én 4´er og så én 3´er. Majoriteten av anmeldelerne har altså VIRKELIG likt denne filmen...men så er det to stykk som på en måte synes den er helt grei, kanskje til og med dårlig...

Hva er det med de da? Hadde de en dårlig dag da de var og så den? Var det noen som forstyrret med irriterende telefonbruk eller poserasling i salen de satt i? Kan det være at de tilhører et slag som ikke klarer å relatere til den handlingen som ufolder seg? Var ikke lyden høyt nok på? (For det kan være litt irriterende hvis en går på kino i en sal hvor en føler at de ikke har skrudd på volumet der det skal være for å få en god filmopplevelse) Ikke godt å vite hva det er som gjør det. Jeg måtte uansett scrolle videre nedover og sjekke ut alle de andre filmene også...om det var noen andre filmer hvor det oppstod uenighet om kvaliteten på kunstverket.

JODA.

War Horse. En ny film av en av planetens mest kjente regissører, selveste E.T-skaperen, Steven Spielberg.

War Horse følger unge Albert og hesten hans Joey, og hvordan deres bånd brytes da Joey blir solgt til kavaleriet og sendt til skyttergravene under den første verdenskrig. Til tross for at han er for ung til å verve seg, setter Albert kurs mot Frankrike for å redde sin venn. (Filmweb.no)

Nothing can beat me and my horse...(vrinsk-vriiiinsk!!)

Her tror jeg det går i to love or not to love horse når det kommer til anmelderne...for makan til sprik mellom karakterene har jeg aldri sett...total forvirring!

Terningkast 1: Natt og Dag

Terningkast 2: Filmmagasinet

Terningkast 3: P3, Dagbladet og Aftenposten

Terningkast 4: VG og Adresseavisa

Terningkast 5: Cinema (?), Side 3 og Fædrelandsvennen

Terningkast 6: Stavanger Aftenblad

Natt og Dag´s anmelder åpner anmeldelsen med: "Er du en supersentimental bondefjott med overdreven interesse for hester? Hvis ikke bør du holde deg langt unna Spielbergs siste smørje.Basert på en barnebok ribbet for metaforer og symbolikk, summerer tittelen godt opp de over to timene som denne kalkunen varer: Det handler om en krig og en hest. Snipp, snapp, snute."

Mens Stavanger Aftenblad på sin side skriver (antakeligvis av en supersentimental bondefjott ifølge Natt og Dag):

Steven Spielberg har laget en nostalgisk skillingsvise-film av den kinnvåte sorten der mennesker og dyr blir så utrolig glad i hverandre. Det skjer til og med i første verdenskrig, og Spielberg har fleska til med alt han har og gjort en overveldende hjertefilm som folk bare må elske.

Jeg blir bare utrolig nysgjerrig på denne filmen (og hva en skillingsvise er?). Hvilke type anmeldelere er det som har gitt den bunnkarakter? Er det travle bymennesker (slik som meg selv..haha)? Og er det naive og drømmende bondetamper (som meg selv for ti år siden) som gir denne filmen toppkarakter? "Spielberg tar den helt ut liksom"...Gurimalla...

Faktisk kan jeg meddele (etter en kjapp sjekk på FB) at anmelderen fra Stavanger ser veldig koselig ut og det er ingenting fra den infoen han lar ligge offentlig som tilsier at han er bondetamp. Anmelderen fra Natt og Dag har ikke FB-profil i eget navn så ingenting å hente der, men det jeg kan si er at han ga den nye versjonen av FOOTLOOSE terningkast 1 og DRIVE terningkast 6, så utifra det så får jeg inntrykk av at War Horse kanskje ikke den filmen du tar med typen på Valentine´s Day (om han ikke er av den meget sentimental eller hesteinteresserte typen selvfølgelig...da kan jo dette bli den beste Valentine´s Dagen EVER lissm..).

Har du sett KRIGSHEST? Hvilket terningkast gir du? (...og var du fra før veldig glad i hester evt. blitt veldig glad i hester etter at du så den?)

Da Kaia (søskenbarn) flytta til Bergen høsten 2010 for å studere medisin (shhh.... det er hemmelig, medisinstudenter liker ikke at folk vet at de studerer medisin) så flytta hun inn med Pernille og meg. Da så vi hverandre stort sett hver dag... En kan si at det ble et par slag kort og mer enn et par flasker med rosévin opp gjennom høsten.

Da hun dro på juleferie fikk jeg ny romkamerat, name: Audun. Så da hun kom tilbake flytta hun inn på AlrÆk. Da ble det ikke til at vi så hverandre så mye. Rart med det. At en kan bo i samme by, være blodslektninger og ikke møtes ofte. I allefall med tanke på Kaia, hun er jo nesten min søster.

ANYWAYS... getting to the point, som faktisk har noe med tittelen på dette innlegget å gjøre...

Da vi etterhvert fant ut hvor teit det var at vi møttes så sjelden klarte vi å få inn en slags "kleppsup-date" på torsdagene. (Skal gå nærmere inn på kleppsup en annen gang.) Nå etter jul i år da... altså FF til 2012 så har hun begynt å blitt med meg og lærerne på Paradis på an-after-work-footie-work-out. Det er den beste treningen. Begge to er like konkurranseorientert. Vi er lilla når vi er ferdige. Så når vi drar hjem, enten med en lånt bil, til fots eller med en buss så begynner samtalen:

Og samtalen den er vi ikke foruten. Den kom en gang i uka da vi bodde sammen, hver torsdag i fjor da vi hadde "kleppsup-date" og nå på tur hjem fra fotball på tirsdager...mens jeg gnager på en karamell og Kaia på en melkeplett (mest glad i sjokolade etter trening hun).

-Kan du tru æt det e tirsdag i dag?

-Nei, og i morra så e det onsdag!

-Heilt sykt.

-Ja, heilt sinnsykt.

-Vækkan dæm går så fort dæm...

-Ja, før vi veit ordet av det så e det sommar leksom...Det e jo bære tre vækka te det bi vår!

-Ja, før du veit ordet av det så e du lege... I Afrika. Hjølpe dem som itj e så heldi her på jorda.

-Ja....(fnis) Syyykt det der med tida asså.

Denne samtalen er ikke til å komme utenom. Men det er ikke fordi vi ikke har noe å snakke om, det er fordi det er sant. Og Kaia og jeg er akkurat like imponert over hvor fort tida går...så derfor må vi dele vår forundring hver gang vi møtes.

På 4.trinn i dag hadde de øveord sykehjem. Jeg spurte de om de visste hva det var. Hva som var forskjellen på sykeHUS og sykeHJEM? Joda, mange hadde oldemødre som var der og noen hadde oldefedre som hadde vært der men som nå hadde dødd.

-Dere vet det at det er egentlig ikke SÅÅ lenge til dere skal på sykehjem, ikke sant? Dere ANER ikke hvor FORT tiden går!

De trodde ikke på meg. Og ikke tror de på meg hvis jeg sier at det føltes ut som at det var i fjor at jeg gikk i 4.klasse.

Tid altså, det er en av de tingene jeg ikke klarer å fatte, sammen med det å bli født og det å dø. Jeg kan ikke fatte at det går en person rundt på planeten(, eller i leiligheten egentlig), som har kommet UT AV MEG!?  og jeg kan aldri skjønne hvordan noen kan være levende den ene dagen og så død den neste.

Jeg kan ikke forstå det. Det er saker som jeg bare må akseptere...og så etterhvert så blir en vant til det.